“I love to hear my songs by anyone else but me. My critical faculties go into suspension. I don’t wonder ‘Do I like it?’ I love it!”

Jippiayo!

29.august blir det fest med mr. Cohen på Fredriksten Festning.

Jeg er spent på opplegget, siden vi har gått for de råflotteste billettene av alle. Skal prøve å kontakte Atomic Soul (arrangør) for å få litt mer info om hva de egentlig inneholder og om det er sitte/ståplasser osv. Men blir konserten bare halvparten så bra som den i Oslo Spektrum 2010, så er det verdt det! Les den euforiske anmeldelsen min av konserten her.

Leonard + meg = <3

Hvor er felejenta blitta her a?

Da har jeg fått en ny yndlingssang. Som dere vet, elsker jeg norske tekster og da jeg oppdaget Amnestiet´s deilige, seige og våte “Sara” ble jeg solgt. Fele, kontrabass og trekkspill er undervurdert, rett og slett. Og alle sanger burde ende med allsangaktig koring.

Jeg håper denne sangen får den radiospillingen den fortjener. Og hvis resten av materiale til Amnestiet lever opp til det denne sangen lover, tror jeg at jeg kanskje har fått et nytt norskt yndlingsband. Jeg prøver å finne hjemmesiden deres for å vite når det kommer flere sanger, men leter forgjeves. Si fra hvis du vet mer om bandet, og om de snart har noen konserter i Oslo-området!

Her kan du høre hva jeg preiker om, men du burde heller høre på sangen på Wimp eller Spåttifaj, lyden på videoklippet gjør ikke rettferdighet:

Har akkurat fått øynene opp for meksikansk/chilenske Adanowksy. Liker jazzfølelsen og det pianoet er såpass langt fram i lydbildet. Tekstene hans er på engelsk, fransk og spansk og den drømmende sounden er bare helt fantastisk. Har blitt litt mett på elektrisk musikk og fått en dragning mot det mer organiske i det siste.

Jeg vet egentlig ikke så mye om artisten, annet enn at jeg liker musikken og at han er sønn av kulthelten Alejandro Jodorowsky. Og det er jo en bra start.

Hvis du ble nysgjerrig anbefaler jeg det selvtitulerte albumet fra 2010 mens vi venter på det nye Finnes ihvertfall på Wimp.

Det var lite som minnet om de hensynsløse Span-dagene da Jarle dro fram tverrfløyta.

Funky Jarle Bernhoft leverte en sømløs konsert til trampeklapp og stående applaus i Oslo Spektrum. Med smakfull variasjon mellom det følsomme og det funky, det store og det lille, ble det en opplevelse av internasjonal karakter.

Multitalentet Jarle Bernhoft har opparbeidet seg en trofast og velfortjent fanskare iløpet av de siste årene. Lørdagens konsert har vært utsolgt i månedsvis, og det var et publikum i helgemodus som mottok den kritikerroste artisten i selveste Oslo Spektrum. Det er ikke første gang Bernhoft står på scenen i Oslos storstue.  For et år siden varmet han opp for Kaizers Orchestra, han spilte på minnekonserten etter 22. Juli og sist men ikke minst på Nobels fredspriskonsert. Allikevel er spranget stort til å selge ut en solokonsert en lørdag kveld i Norges kanskje mest kjente konsertarena.

De som hadde gledet seg til et one-man-show ble nok raskt tatt på senga. Med seg på scenen hadde kveldens hovedperson et forrykkende 12 manns-orkester, som blant annet inneholdt tre fabelaktige korister og en svært groovy tamburin/fløyte/syngedame. Alle musikerne gjorde seg vel fortjent til publikums begeistring, og hjalp Jarle Bernhoft med å skinne ekstra sterkt i spotlighten i kveld. Jarle er kanskje mest kjent for sine ekstraordinære solo-opptredener, men denne gangen var det arrangementene og samspillet mellom alle på scenen som skapte magi.

Publikum fikk også et glitrende soloparti i løpet av konserten. Smartfonene spratt i været når Bernhoft satt seg alene med gitaren og gassa på med det han kan best. Det er umulig å ikke la seg rive med, rett og slett!

Men noe av det geniale med kveldens show, var allikevel dynamikken mellom individualisten Jarle og det fortreffelige ensemblet. Man fikk mer valuta for pengene enn det man hadde turt å håpe på! Hvis man gledet seg til å se den pedalske trubaduren gå amok med seg selv, fikk man både i pose og sekk når det åpenbarte seg hel symfoni av musikalske disipler på scenen.

Det er utrolig hvordan en konsert som tar deg så høyt og lavt, og varierer så mye i både format og uttrykk, allikevel kan føles så helhetlig. Ingenting var overlatt til tilfeldighetene. Alt bygde oppover til en stadig eskalerende stemning, men nesten uten at man la merke til det selv, mye på grunn av de glidende overgangen mellom sangene.

Jarles kronjuvel  ”Stay With Me”  kommer nok til å forfølge han gjennom hele karrieren. Nok en gang fikk denne følsomme balladen hårene til å reise seg og hender til å møtes i salen. Et annet av høydepunktene var ekstranummeret med oppvarmingsartisten Foy Vance. Sammen framførte de Sam Cooke klassikeren ”A Change Is Gonna Come”. En opptreden som virkelig fikk meg til å angre på at jeg prioriterte en ekstra øl på Fiasco i stedet for å få med oppvarmingen.

En ting jeg lurer på er hvorfor Bernhoft ikke tok seg tid til å presentere alle i bandet for publikum. De var med på å løfte kvelden til høyder som er Oslo Spektrum verdig. Det ble en til tider magisk aften med smakfulle instrumentalsoloer, og det ble bevist en gang for alle at uansett hvor sterkt man står alene, så kan man være enda sterkere sammen.

Terningkast 5

Hva gir du konserten?
Note: There is a rating embedded within this post, please visit this post to rate it.

 

(fra konserten i operaen)

Tider for konserten:
Doors: 18:30
Foy Vance (support): 19.30
Jarle Bernhoft: 20:30

Gleder meg sykt mye! God helg

Man får jo bare lyst til å reise avsted…

Håper å se mange av dere der og at vi die-hard-fans og alle andre får en fantastisk festaften. Det er jeg bare helt sikker på at det blir!

SEES DER FOLKENS!! <3

23.oktober skrev jeg følgende bønn som jeg pushet på Atomic Soul, men det er <3 LIVE NATION <3 som har fått ikonet til landet. For en uke det blir, Brucern og Paul Simon med bare dagers mellomrom. Dette er et fantastisk konsertår.

I år er det 25 år siden det legendariske “Graceland” albumet til Paul Simon forandret popmusikken for alltid. Paul Simon har nå annonsert planer om en “Graceland” turne neste år, hvor han skal framføre albumet i sin helhet. I anledningen akter 69-åringen å gjenforenes med musikerne som spilte med ham for 25 år siden, blant annet sørafrikanske vokalgruppen Ladysmith Black Mambazo.

I år fullførte Paul Simon en verdensturné etter utgivelsen av sitt tiende soloalbum, nydelige “So Beautiful or So What”. Han kom ikke til Norge denne gangen desverre. Men jeg håper virkelig at noen sørger for at Graceland-turneen beærer Norge med et besøk. Kommer han til Nord-Europa skal jeg uansett. Men helst til Oslo!”

Nå er jeg klar for å gå over ild og vann for å få tak i billettene. Jeg gleder meg så sykt mye. Dette er nesten for mye for meg altså. Jeg driver å planlegger hva jeg skal ha på meg, hvor mange øl jeg skal drikke og når jeg skal gå på do for å slippe å måtte avbryte konserten.

Når Graceland-aftenen kommer 24.juli, håper jeg han spiller albumet i sin helhet fra A-Å (og ikke sånne remixa bruddstykker som Lauryn Hill). Blir helt sykt.

Forsalg gjennom Live Nation starter på mandag 26.mars, og offisielt salgstart onsdag 28. Hvis jeg ikke får billetter blir jeg helt alvorlig deprimert. Må snu på krona og se om jeg kan få med meg begge konserten, den i Oslo og den i Bergen.

Det STORE spørsmålet er bare om Ladysmith Black Mambazo blir med? Det er for mye å håpe på, jeg vet det, men allikevel..

En spesiell konsert er når artisten forteller historier og skaper kontakt med publikum. Siri Nilsen sjarmerer oss i senk mellom sangene og skaper magiske gåsehudøyeblikk rett som det er. Med en klar og vakker stemmeprakt kommer hvert eneste betydningsfulle ord fram. Når attpåtil låtmateriale og ikke minst tekstene er så sterke som de er, er det bare å lene seg tilbake og nyte.

Det hele starter med melankolske ”Ta med meg” og stemningen er satt. De mollstemte sangene blir balansert med behagelig og personlig småprat og fortellinger fra kveldens høygravide hovedperson. Tilogmed looping (som det har gått inflasjon i den siste tiden), klarer frøken Nilsen å gjøre følsomt.

Eneste nedturene i konserten er dessverre de to gangene hun tar med kompisene sine på scenen. Det er vanskelig å holde i mot henne at hun vil vise fram de som har hjulpet henne dit hun er, det er jo et særdeles sympatisk trekk. Men kontrasten fra Siris nakne, norske visesang til engelskspråklig blues blir såpass stor at magien blir litt brutt. Selv om musikken til kompisene er bra og kompisene er flinke. Synes jeg da.

Noe av det beste ved kveldens konsert var de prikkfrie arrangementene av Siri Nilsens sanger. Jeg likte live-utgaven bedre enn albumet, og håper det kommer et live-album med disse versjonene.

Alt i alt en sart og sår og super konsert med søte og sjarmerende Siri Nilsen. Det er bare å glede seg til mange fine år og kvelder med denne damen, som definitivt har kommet for å bli på scenen.

Terningkast 5

Gi ditt terningkast: Note: There is a rating embedded within this post, please visit this post to rate it.

Siri Nilsen konsert på fredag!

Lusker rundt i leiligheten og hører på dagens mest hypede artist, Michael Kiwanuka, og er heldigvis for daff Parkteateretkonserten som nå er altfor utsolgt.

Det var vel ikke annet å vente etter Skavlan-opptredner, wimp-spillelister og skamroste plate-anmeldelser i pressen. Får trøste meg med Bruce-billettene til i sommer som henger trygt på kjøleskapet og Siri Nilsen som skal nytes på fredag.