En av artistene vi har blitt fortalt at vi må se opp for i 2012 er Michael Kiwanuka. Han har blitt spådd en lysende framtid av musikkpressen og det er ikke vanskelig å forstå hvorfor. Den 26. april står den sjelfulle sangeren på Parkteateret, og det er en gylden sjanse til å se en fantastisk musiker for en latterlig billig penge i en intim setting. Billettene koster snaue 245 (!!)kroner og Kiwanukas talent ubetalelig. Skyndt deg ellers blir det fullt!

31. juli står orginalbesetning på scenen i Oslo Spektrum og etter opptredenen på årets Grammy å dømme, er dette verdt å vente på. Billettene ligger på cirka 540 til 870, og dette blir en sjelden sjanse til å se noen levende legender!

God Only Knows <3 beste Beach Boys sangen ever.

Jeg vil huske Whitney slik hun var i The Bodyguard

Den tidligere gospelsangerinnen er kjent for sine utallige superhits og ikke minst den uforglemmelige romantiske filmen “The Bodyguard” med Kevin Costner. Jeg elsker Whitneys sterke stemme og alle de perfekte popperlene hun har gitt oss gjennom en lang karriere. Desverre har personlige problemer skygget over det fantastiske talentet Whitney er de siste årene.

Hvil i fred Whitney og sangene dine vil leve evig.

Kan ikke være så lett å synge med disse leppene da.

Fjorårets hype, Lana Del Rey, dreit seg loddrett ut på Saturday Night Live i januar.
Nå har baben fått streng beskjed fra plateselskapet sitt om å gå hjem og øve på liveopptredenene sine, og den forestående turneen hennes har blitt avlyst.

Stemningsbilde fra alle festivalers mor, Woodstock 1969

Musikksommeren 2012 begynner å åpenbare seg og de smarteste av oss har nok allerede sikret seg billetter til de mest populære festivalene og konsertene. Øya har allerde begynt å snekre sammen noen imponerende fristelser (Björk, Bon Iver, Feist, Florence & the Machine) og Norwegian Wood har etter min mening det beste programmet på åresvis med Tom Petty, Sting, Lenny Kravitz, Lars Winnerbäck, James Morrison og Kaizers Orchestra. WOW! Det er jo helt sykt kult. Og selv om NW er  litt gæmlisparti så er det ikke nødvendigvis noe mer slitsomt enn hipsterhelvete i gamlebyen. Øyafestivalen blir like smekk utsolgt hvert år, og jeg angrer like hardt når august kommer men avventer situasjonen litt i år også..

Sommerens store enkeltkonserter blir Bruce Springsteen og dagens annonsering Madonna. Evigunge Madonna gir seg ikke og har fått med fantastiske Nicki Minaj og M.I.A. på sin siste singel. Jeg synes bridgen (2:12-2:53 på videoen under) er det beste med sangen, og har aldri vært noen stor Madonna fan.

Dagen startet med at jeg hørte på Dry the Rivers “Bible belt” ti ganger, før jeg satte på Kathleen Edwards krititerroste “Voyaguer” album for første gang. Lekkert.

“Voyaguer” er et nært samarbeid med Justin Vernon fra Bon Iver, og Edwards har dessuten besøk fra blant annet Norah Jones på albumet. Vakker musikk for øre og hjertet. Jeg tror 2012 blir et bra musikkår, jeg.

Så, etter jobb, fikk jeg artig nok den gledelige beskjeden om at hun kommer til Norge 9.mars. Som bestilt. Dere heldiggriser som var på Bon Iver på Sentrum Scene i november, fikk gleden av å se henne varme opp. Denne gangen skal hun være kveldens hovedperson og konserten skal finne sted på John Dee.
Så da er det bare å vente på studielånet

Ha en fin dag

(bilde er ikke fra konserten)

Spenningen var stor før kveldens konsert. Mitt ungdomsidol, som jeg har gjenoppdaget gang etter gang, skulle spille albumet jeg har hørt kanskje flest ganger i hele mitt liv. Klassikeren ”The Miseducation” fra 1998 er en salig blanding av hip-hop, RnB, gospel, spansk gitar, sang og sjel. Et tilnærmet perfekt album fra en sterk kvinne med et gudbenådet musikalsk talent.

Dessverre har oppfølgeren latt vente på seg. Etter noen halvbra live-plater har det ikke kommet mye nytt fra denne seksbarnsmoren. Ryktene har gått om katastrofalt dårlige konserter, rasistiske uttalelser og avlyste konserter.

Jeg har allikevel latt tvilen komme Miss Hill til gode, og gledet meg til konserten. Sist gang Lauryn spilte i Spektrum, var rundt tusenårsskiftet en gang. Jeg hadde ståplass og stod nesten et døgn i kø for å komme meg helt fremst til scenen. Der var jeg høyere enn himmelen helt til jeg besvimte og måtte bli lempet over gjerdet så Røde Kors gjengen kunne ta vare på meg. Lauryn Hill hadde på seg olaskjørt, olajakke og platåsko og var den kuleste i hele verden. Konserten fikk yatzy i seksere i avisene. Det var den beste dagen i mitt liv så langt og jeg rangerer fremdeles denne konserten blant de beste jeg har vært på i hele mitt liv. Forventningene mine til lørdagens konsert var mildt sagt store.

Langtekkelig oppvarming

Kvelden begynte med verdens mest slitsomme DJ. Med alt fra 2001-klassikere til Black Eyed Peas på spillelista, spilte DJ Rampage aldri  mer av en sang enn at han ville sluppet TONO avgiften. Godt under minuttet. At han gang etter gang gjentok at Miss Hill (som hadde tatt ”EIGHT HOUR FLIGHT FROM AMERICA!!!”) bare var et par minutter unna, ble også litt frustrerende etter hvert. Jeg turte nesten ikke gå på do, i frykt for å gå glipp av dama. Men det viste seg at jeg ikke trengte å bekymre meg over det, jeg rakk både å kjøpe øl og gå på toalettet en og to og tre ganger.

Selv om det var mange godbiter som ble spilt, klarte han å ødelegge ganske mange av de potensielle ta-av-øyeblikkene. Hvis man skal skru av lyden for å få publikum til å synge ord fra refrenget, kan det være greit å gjøre det i en slags takt med musikken. Å kutte beaten er ikke greit. Å putte inn ”Oslo” eller ”Norway” på annethvert tostavelsesord blir så cheesy at det nesten blir morsomt. Det er en fin linje mellom å ”varme opp” og ”slite ut” publikum, og her balansertes det helt på grensen. Men folk var rause og klare for en bra kveld, og stemningen ble til slutt bra blant de 4-5000 (?) oppmøtte.

Cruella de Hill

Etter nesten to timers hitparade med DJ Dan, kom kveldens hovedperson endelig på scenen. Med en silhuett som minnet om Cruella de Ville, med pelsvest og langt kjerringkjørt, startet showet med en rimelig rå dog en smule overtent versjon av ”Killing Me Softly”. I et rundt monitor-rede midt på scenen gestikulerte en energisk Miss Hill til korister, trommiser og publikum. Hun virket hissig og stressa gjennom konserten. Setninger ble slukt og tempoet raskere og raskere. Hun gestikulerte til bandet sitt på en veldig aggressiv måte og virket i det hele tatt litt misfornøyd, spesielt i starten. Noen ganger virker konserten mer som en generalprøve eller en slags øvelse.

Lydmannen var fullstendig på tur. Jeg har vært på en del konserter i Spektrum, og har aldri opplevd så dårlig lyd som i går. Andre konserter har hatt perfekt lyd, så at ikke lydmannen klarer å gjøre en bedre jobb er helt utrolig. Dessverre var lyden så grøtete at deler av konsertopplevelsen ble ødelagt.

Alle sangene fra ”Miseducation” albumet var blitt re-arrangert og speedet opp i tempo. Det organiske lydbildet fra plata var borte og selv om stemmen til Miss Hill er vanskelig å kritisere, manglet sjelen. Jeg savnet blåsere, acapella-partiene  og kulheten på plata. Det er lett å forstå at man kan bli lei av å spille de samme tretten sangene i over ti år, og at man får lyst til å gjøre dem på en ny måte. Mange av de arrangementene hørtes kule ut, men det hadde vært ålreit å høre bare en originalversjon.

Sangene som fungerte best var de som ble roet litt ned. Den vakre sangen ”To Zion” var kveldens høydepunkt og lokket fram gåsehuden. Hyllesten til Bob Marley fungerte også veldig bra. Miss Hill er ordknapp mellom sangene, men tar seg tid å takke for oppmøtet i det minste.

Snodig avslutning

Avslutningen på konserten var også en smule merkelig. Først forteller Miss Hill at hun skal synge èn sang til før hun vil forlate oss. Rett etter kveldens andre ”Killing Me Softly”-versjon er ferdig, blir riktignok lyset slått på, noe som er et tegn på at det ikke blir noen ekstranumre. Men publikum fortsetter å klappe, og plutselig blir lyset skrudd av igjen. Korister, trommis og DJen kommer ut igjen på scenen, og ting tyder på at det blir ekstranummer allikevel. Etter et par minutter med trampeklapp fra salen, går alle bortsett fra DJen av scenen, lyset blir skrudd på og DJen proklamerer at han skal spille en sang til for oss. Snakk om antiklimaks. I stedet for at publikum avslutter med å klappe for en falmende legende, blir avslutningen på kvelden en real utbuing av den stakkars DJen. Man får følelsen av at Miss Hill først har sagt at hun vil ta en ekstranummer, før hun har funnet ut at hun ikke gidder allikevel og det blir en pussig avslutning på kvelden for de oppmøtte.

One love.

Det er fort gjort å være litt ekstra streng mot de man er mest glad i. Talentet Lauryn Hill er så unikt og musikalsk at man ikke forventer noe mindre enn perfeksjon. ”Miseducation” er et av de vakreste og mest komplette albumene jeg vet om. Gårsdagens konsert svarte ikke til forventningene. Å se sitt ungdomstid største idol rote til så mye bra materiale, var en skuffende opplevelse. Det manglet rett og slett en god porsjon av det som hele albumet handler om: kjærlighet.

Måtte hjem å høre på denne inatt.

Hva synes du om konserten?
Note: There is a rating embedded within this post, please visit this post to rate it.

Lauryn Hill, eller miss Hill som hun liker å bli kalt, holder konsert i Oslo Spektrum i morgen. Hun skal ifølge arrangør Atomic spille hele det legendariske “Miseducation” albumet, og jeg gleder meg som et barn! Jeg var på den forrige konserten (rundt årtusenskiftet) og tror faktisk “Miseducation” er det albumet jeg har hørt mest på i hele mitt liv. En udødelig klassiker.

Ryktene sier at det er et oppfølgeralbum på gang, noe som strengt tatt er på tide siden solodebuten fra 1998 er det første og siste studioalbumet den talentfulle kvinnen har utgitt på egen hånd. Men det er ikke akkurat første gang sånne rykter har romstert, så jeg tar ingen gleder på forskudd.

Skal tidlig krøkes.. Her er Lauryn bare tretten år gammel. Publikum er harde, men heldigvis ga hun ikke opp så lett! Takk for det

Gleder meg sykt til imorgen og ser dere der